Helmut Newton: Polaroids

I sommer var jeg i Berlin på Museum Für Fotografie for å se utstillingen "Helmut Newton: Polaroids".

Helmut Newton (1920-2004) var en av de mest innflytelsesrike fotografene i det forrige århundre, og ble sett på som en av de mest nyskapende i sin sjanger. Han er særlig kjent for sine mange erotiske bilder av kvinner. 

Polaroidteknikken revolusjonerte fotografikunsten. Helmut Newton tok i bruk denne teknologien fra 1970-årene av, spesielt under motefotografering. Polaroider tilfredstilte nemlig hans umiddelbare behov for å vite hvordan en spesiell situasjon ville se ut i et fotografi. Newtons tilleggsnotater, som han noterte ned på polaroidbildenes kanter, gir fascinerende innblikk i den verden han levde i. Disse kommentarene og bildenes spesielle farger kommer frem i de forstørrede polaroidene i utstillingen. Det er tydelig at bildene har vært i bruk. De 300 fotografiene i utstillingen viser altså Newtons arbeid. Man kan si at utstillingen slik  gir et innblikk i skisseboken til en av de mest innflytelsesrike fotografene i vår tid.

Bildene hans er erotiske, og ja, det er mye nakenhet og utfordrende poseringer,  men de er erotiske på en smakfull måte. Bildene er godt presentert der de henger på store, hvite vegger i luftige rom. Slik kommer kunsten i hovedfokus. 

Skal jeg gi terningkast må det bli en femmer, for det er en god utstilling, men jeg synes det med fordel kunne vært rom for publikums deltakelse. Siden polaroidteknikken står sentralt i utstilling, hadde det vært fint å kunne prøve ut denne teknikken, at det hadde vært mulighet for å for eksempel ta sine egne polaroidbilder. 

Utstillingen ble åpnet i juni i fjor og står frem til 20. mai, så ta turen innom dersom du skal til Berlin innen den tid! Inngang for studenter koster kun fire euro, skarve tredve norske kroner. Det kan man trygt ta seg råd til. Museet har også en permanent utstilling, "Helmut Newton's Private Property", som definitivt er verdt å se.

Du kan lese mer om Helmut Newton her, og om museet og utstillingen dersom du ønsker det. Jeg har også lagt til et klipp fra et intervju.

Kilder

http://snl.no/Helmut_Newton

http://www.smb.museum/smb/standorte/index.php?p=2&objID=6124&n=12

http://www.smb.museum/smb/kalender/details.php?lang=en&objID=31228

http://www.museumsportal-berlin.de/en/exhibitions/exhibition-details/helmut-newton-polaroids.html

http://www.anthonypeyper.com/wp-content/uploads/2009/10/museum-fur-fotografie-900x599.jpg

https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5W0cCeV-ySHyjOoXaQBX0PQlyBFaE1aIyO6IJs5W6l3eSbw9ziyF1C-_Kw8MdOXiYXuVjNn1B6FeT0-7OHKqELUX2pp8SOQ794THdWLOqYaleewc4DXbmarFjqPe_Og5uoykHb2WG_XE/s400/Screen+Shot+2011-07-30+at+8.01.08+PM.png

http://www.youtube.com/watch?v=14zA61Ov3RQ 

http://tomorrowstarted.com/blog/wp-content/uploads/2011/06/helmut-newton-polaroids-book-480x577.jpg

Norsk språkhistorie på 1800-tallet

Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging

Språket var en viktig kampsak i Norge på 1800-tallet fordi de intellektuelle i Europa på denne tiden mente at språket var det fremste kjennemerket på en nasjon. Språk spiller ofte en viktig rolle i etableringen av den nasjonale identiteten. Skulle skriftspråket i Norge bygge på det nedarvede danske skriftspråket, som også var basis for det norsk-danske overklasse-talemålet, eller skulle det bygge på talemålet til majoriteten av det norske folket?

Hvordan romantikken som åndsretning både var utgangspunkt og drivkraft for den norske språkdebatten på 1800-tallet

Det var folket og folkekulturen som var kjernen i nasjonen, ikke overklassen. Denne tanken hadde sine røtter i Tyskland, og fikk etter hvert navnet nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken fikk avgjørende innvirkning på hele det norske kulturlivet i tiårene etter 1814. 

Morsmålet sine "bestefedre" og språksynet de sto for

I 1830-årene kom språket for første gang på dagsordenen som et nasjonalt problem i Norge. En av dem som utløste ordskiftet var dikteren Henrik Wergeland. Han byttet ut danske ord med norske. Den skarpeste kritikken mot denne praksisen kom fra historikeren Peter Andreas Munch, som mente at det ikke ville føre til noe godt å blande norske elementer inn i dansken. Derimot tenkte han seg en helt annen vei for å skape et nytt skriftspråk - å basere et nytt skriftspråk på en enkelt og ren dialekt, og med en skrivemåte som tydelig kunne vise slektskapet med norrønt. Men han tenkte ikke at et slikt nyskapt skriftspråk skulle ta over som det eneste skriftspråket i Norge. Både han og flere andre mente at dansken representerte kulturen og framgangen, og at et bondemål, samme hvor rent det måtte være, ikke kunne fylle alle de funksjonene skriftspråket skulle ha i et moderne samfunn. 

Asbjørnsens og Moes eventyrfortellinger og hvilken betydning disse fikk for utviklingen av det norske bokmålet

I 1841 kom det første heftet av Norske folkeeventyr fra Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) og Jørgen Moe (1813-1882). De satte Wergelands program for fornorsking av det danske skriftspråket ut i praksis, og ettertiden har hatt stor sans for dette. Mange mener at språket i deres eventyrfortellinger har hatt mest å si for den senere utviklingen av det norske bokmålet. 

Knud Knudsen (1812-1895) og Ivar Aasen (1813-1896)

Knud Knudsen kom fra bondestanden, og er, i likhet med Ivar Aasen (1813-1896), mest kjent for sin innsats med å skape et eget norsk skriftspråk, forskjellig fra dansk. Han kjempet hardt for den såkalte fornorskingen av det danske skriftspråket. Verken han eller Aasen ville holde på dansken, men veien til et eget norsk skriftspråk var de uenige om. Knudsen ville reformere dansken, slik Wergeland så smått hadde begynt på i 1830-årene. Aasen, derimot, tok steget fullt ut og laget et helt nytt skriftspråk, slik Munch tidligere hadde vært inne på at noen burde gjøre. Aasen ble altså mannen som realiserte drømmen om et eget norsk skriftspråk som bygget på dialektene. Dette skriftspråket kjenner vi i dag som nynorsk.


"Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej"

"Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej" var Knud Knudsens slagord. Med dette mente han nok at det å konstruere et helt nytt skriftspråk var en altfor brå og rask utvikling. Språket burde endres gradvis, ved å fornorske det skriftspråket man hadde hatt i flere hundre år, nemlig dansk.


Rettskrivingsmøtet i Stockholm (1869)

Rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869 var høydepunktet i den språklige skandinavismen. Både Knudsen og Ibsen var norske representanter. Hensikten var å minske avstanden mellom de to daværende skandinaviske skriftspråkene dansk og svensk. På møtet ble flere reformer, som senere har blitt gjennomført i alle de skandinaviske språkene, fremlagt. Dette var ting som latinske bokstaver istedenfor gotiske, og innføringen av bokstaven å istedenfor aa. Ibsen brukte, i sine senere verk, denne skandinaviske rettskrivingen.


Jamstillingsvedtaket (1885)

Jamstillingsvedtaket var et vedtak fra Stortinget som i 1885 gjorde landsmålet offisielt likestilt med norsk-dansken. Norge fikk dermed to offisielle skriftspråk.

I 1878 ble det vedtatt at "undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog". Dette innebar at lærerne ikke skulle lære elevene enten riksmål eller bokmål, men elevenes egne dialekter og språk. Dette ble sett på som pedagogisk riktig, da avstanden mellom de ulike dialektene stor, og man ønsket at elevene skulle få smake på det lokale språket.

Bildet er hentet fra: http://www.ttu.no/norsk-flagg.4641833.html
 

Om kildebruk og kildekritikk

I dag har vi, i forbindelse med fordypningsoppgaven, lært endel om kildebruk og kildekritikk. Jeg vet nå hvordan jeg enkelt kan lage en ryddig og korrekt kildeliste i mine dokumenter, noe som er meget nyttig å vite i forkant av, for eksempel, eksamen.

Det vanskeligste når det gjelder bruk av kilder er nok det å finne pålitetlige kilder. Det er derfor viktig å være kritisk til kildene man bruker. Er de gode nok? Hvem er forfatteren? Er det som er skrevet, korrekt? En måte å sjekke dette på være å se etter skrivefeil. Skrivefeil tyder på en useriøs forfatter og dermed også en useriøs kilde. Med dagens retteprogrammer skal det ikke være noe problem å kunne publisere en feilfri tekst.

Kildene jeg brukte i teksten var en nettside, globalis.no, og læreboken vår i norsk. Dette er pålitelige kilder. Nettsiden er det FN-sambandet som står ansvarlig for, og den oppdateres jevnlig. Læreboken er godkjent og kontrollert av staten, og brukes i skolen.

Kilder kan være en god hjelp i skolearbeidet, da man kan finne informasjon langt utover det som står i skolebøkene. Man har mer stoff tilgjengelig å jobbe med. Ved å hente kilder fra andre steder enn lærebøker ser man også saker fra flere sider, utvider horisonten. Det er imidlertidig også lett å gå i fella når man søker informasjon, særlig på nettet. Mange kilder er overhodet ikke pålitielige, mange inneholder feil og mangler, og noen representerer også kun ett synspunkt eller én side av en sak. Det kan være vanskelig å finne ut av hvilke kilder man kan stole på og hvilke man ikke bør bruke.

Bildet er hentet fra: http://www.upiselib.net/refsrc.html

Knut Hamsun (1859-1952)

Enkelte forfattere og kunstnere begynte å uttrykke skepsis og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. De følte seg fremmedgjorte i en verden som føltes kald og kaotisk.

I 1891 reiste den da 32 år gamle Knut Hamsun landet rundt med foredrag om norsk litteratur. Innholdet vakte stor oppstandelse, for Hamsun slaktet samtidslitteraturen fullstendig. Særlig Henrik Ibsen fikk gjennomgå. Hovedgrunnen til at Hamsun kunne bryte så radikalt med alt det gamle, var bevisstheten om at han selv sto for en ny og helt annerledes menneskeskildring. Året før hadde han beskrevet programmet for den nye litteraturen, og utgitt romanen Sult som viste det nye litterære programmet i praksis.

Knut Hamsun regnes som en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike forfattere, med alle sine romaner, diktsamlinger, noveller og skuespill, og sies av mange å være opphavsmannen til den moderne romanen. Han mottok Nobelprisen i 1920 for sin Markens Grøde (1917). Han karakteriseres som en nyromantiker da hans verker inneholdt store følelses- og naturskildringer. Han skrivemåte var også subjektiv, som vil si at han forklarte hvordan han så ting i sitt eget hode, noe som var veldig typisk for nyromantikere.

Sult (1890), Hamsuns kanskje mest kjente roman, er en roman skrevet i jeg-form, og handler om en fattig, ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania. Selv om han lever på sultegrensen, prøver han til en hver tid å holde verdigheten oppe. Det er noe i hans psyke som motsetter seg at de grunnleggende behovene, som mat, menneskelig nærhet eller et sted å bo, skal bli tilfredstilt, så når han enkelte ganger får tak i penger og kan spise seg mett, er det slutt på alle skriveforsøkene helt til han er blakk og sulten igjen. Det er minimalt med ytre handling i boken, og heller vanskelig å peke på en klar tematikk, men til gjengeld kommer leseren under huden på jeg personen, gjennom bokens subjektive fortellermåte. Det var med denne romanen Hamsun for første gang demonstrerte sin suggerende skrivekunst, som ingen siden har klart å kopiere.

Modernismen betegner et radikalt brudd med alt fortidig og tradisjonelt. Den skulle eksperimentere og utvikle noe helt nytt. Romanen Sult, og forfatter Hamsun, brøt med den tradisjonelle samtidslitteraturen. Sult liknet ikke på noen annen roman tidligere i litteraturhistorien. Hovedpersonen var underlig og sammensatt, og så visst ikke noen standard type, som var noe av de Hamsun foraktet mest i tradisjonell personskildring.

Sværmere

SVÆRMERE (1904)

Handlingsreferat: 

Romanen er bygget opp i kronologisk rekkefølge. Den inneholder en hel rekke intriger.

Alle venter spent på den nye presten som skal komme til Rosengård i Nordland. Presten skal, ifølge ryktene, være en rik man som ikke teller hver skilling han gir fra seg. Dette gir de fattige håp og høye forventninger. Til mottagelsen av presten kommer Ove Rolandsen, stedets telegrafist, meget beruset av brennevin. Han viser presten og prestefruen veien til prestegården, der hans forlovede, Marie van Loos, er husjomfru. Forholdet mellom Rolandsen og jomfru van Loos er alt annet enn harmonisk, ettersom forlovelsen kun var en trassig reaksjon fra Rolandsens side, da den hovmodige Elise Mack, datter av bygdas store mann, avviste hans frieri.

Bygdas velgjører og store mann er handelsmannen Mack. Han bor sammen med sin sønn Fredrik og sin vakre datter Elise. Mack eier flere fiskebåte, i tillegg til fiskelimsfabrikken i bygda, som er hans gullgruve. Men Rolandsen har i all hemmelighet funnet opp et fiskelim som er både bedre og billigere å produsere enn Macks. Rolandsen vil derfor selge sin oppfinnelse for selv å starte fabrikk, men han mangler startkapital. Planen er å be presten om et lite lån. Prestens formue er imidlertid bare et rykte prestefruen har satt ut, så lån fra den kanten kan Rolandsen se lenge etter.

Et innbrudd hos Mack skaker opp den vesle bygda. For å vise sin generøsitet og rikdom utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som gikk tapt; belønningen skal også tilfalle tyven hvis han melder seg. Fredrik har lagt sin elsk på klokkerdatteren Olga, og det ryktes at Elise skal gifte seg med kaptein Henriksen på kystbåten. Presten, en streng mann, er meget misfornøyd med sin medhjelper Levion, og erstatter ham med fiskeren Enok.

Roaldsen er fortvilet over at presten slettes ikke er rik, og i desperasjon går han til Mack og tilstår tyveriet han ikke har begått. Han mister sin stilling og anseelse i bygda, men får pengene han trenger til å søke patent på fiskelimet sitt. Jomfru van Loos reiser fra stedet. Kort tid etter blir det avslørt at Enok er den egentlige tyven. Avsløringen kommer svært upassende på Rolandsen, og han gjemmer seg bort i et fiskevær. Etter en tid blir han funnet og bragt tilbake til land. Samtidig er det kommet et telegram som forteller at Rolandsen er blitt rik på sitt fiskelimpatent. Mack vil ha Rolandsen arrestert, men Elise setter motviljen til. Rolandsen tilbyr Mack partnerskap, og Mack takker ja. I et stort selskap på Rosengård bryter Elise forlovelsen med kaptein Henriksen. Hun forlater selskapet sammen med Rolandsen.

Presentasjon av hovedpersonene:

 Ove Rolandsen

Telegrafist og forlovet med Marie van Loos. 34 år. Spiller gitar og synger bygdas viser med dyp røst. Høy og sterk. Drikker mye, er sjeldent edru. Har funnet opp et fiskelim som er bedre og billigere og produsere enn handelsmannen Mack sitt. Tilstår innbruddet hos Mack, selv om han ikke har gjort det, og får pengebelønning for tilståelsen. Starter fabrikk og blir rik på fiskeslimet sitt, med Macks penger som startkapital. Blir etter hvert partner med Mack og blir sammen med Elise. 

 Handelsmannen Mack

Handelsmannen Mack er bygdas store mann, og bor med sin sønn og datter, Fredrik og Elise. Han eier flere fiskebåter og fiskelimsfabrikken som er hans gullgruve. Mack er veldig rik og liker å vise det frem. Han bruker innbruddet hos seg selv til å vise hvor rik han er ved å utlove dusør på det dobbelte av det som er tapt til den som melder i fra.

Elise Mack

23 år og datter av Handelsmannen Mack og søster til Fredrik Mack. Hun avviser først Rolandsen, fordi hun ikke ønsker noe forhold til ham. Derimot ønsker hun å gifte seg med Kaptein Henriksen på kystbåten. Men dette går snart over, og hun ender til slutt opp med å bryte denne forlovelsen, og drar fra ett stort selskap hånd i hånd med nettopp Rolandsen.

Presten

Presten blir møtt av forventningsfulle øyne, som lengter etter hans beryktede rikdom. Det ryktes at han er en rik mann, som ikke teller hver skilling han gir fra seg. Men folket skjønner fort at denne rikdommen er oppdiktet, når de ser klærne prestefolket bærer i land. Har en lite sentral rolle, han er kjent fordi han er prest, men gjør ikke mye ut av seg.

Prestefrua

Alle har vært spente på den nye presten og prestefruen hans, da det går rykter om at de skal være rike. Men da de to omsider ankommer bygda, ser de slett ikke bemidlet ut. Prestens rikdom er bare et rykte som har oppstått fordi prestefruen er vant til rikdom og får inntrykk av at de er velbeslåtte. Prestefruen går i underlige, gamle og tykke klær som slett ikke tar seg ut. Ansiktet hennes er blekt og øynene står ut. Hun har heller ingen barn. Men humøret hennes er det ingenting å si på. Forholdet med presten går ikke alltid på skinner, men hun tilgir ham lett, er ikke langsint, da hun er lykkelig av natur.

Enok

Fisker. Blir ansatt hos presten som hans hjelper. Han blir karakterisert som en veldig sjenert og tilbakeholden mann, og går alltid med et tørkle på hodet på grunn av sin kroniske øreverk. På ukjent grunnlag gjør han innbrudd hos handelsmannen Mack og holder på å slippe unna med da Ronaldsen falskt tilstår. Etter hvert blir det kjent at Enok er den virkelige tyven, og han settes i fengsel.

Marie van Loos

Husjomfru i prestegården. Hun er av hollandsk opprinnelse, og snakker med bergensdialekt. Hun er først forlovet med Ove Rolandsen, men hun mistenker ham for utroskap, og han stikker senere av med Elise, som han heller vil ha. Hun drar fra bygda mot slutten av historien.

Klokkerdottera Olga                                                                                                   

Datter av klokkemannen. Fredrik Mack ønsker å forlove seg med Olga, og Rolandsen er også i en periode forelsket i henne, men det utvikler seg ikke noe kjærlighetsforhold mellom dem.

 Hva er det mest sentrale i romanen?  

Kjærlighet og sjalusi, og rikdom og fattigdom skaper intriger og konflikter som preger handlingen og forholdene mellom menneskene gjennom hele historien.

Det er litt forskjellig skriftype da jeg hadde litt tekniske problemer. Sånn må det nesten bare bli.

Hva er modernisme?

Perioden fra 1890 og frem til i dag, er mer sammensatt og mangfoldig enn noen periode tidligere i kulturhistorien. Den har vært og er preget av store endringer innenfor vitenskapm teknologi og medier, og den økende globaliseringen på det politiske, økonomiske og kulturelle området har gjort at alle tidligere tiders verdensbilder i sammenlikning fremstår som enkle og avgrensede. Denne tidsepoken kaller vi for modernismen.

Mot slutten av 1800-tallet begynte enkelte forfattere og kunstnere å uttrykke skepsis, angst og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. Verden var kald og kaotisk, og de følte seg fremmedgjorte og hjemløse. Denne pessimismen ble adskillig mer utbredt etter at første verdenskrig brøt ut - dette var jo resultatet av den utviklingen den vestlige verden hadde trodd på så lenge! Det ble derfor utenkelig for mange av de allerede nedbrutte kunstnerne å ta i bruk de eksisterende kunstneriske uttrykksformene. Nå var virkeligheten en annen, og de trengte derfor et helt nytt språk, et helt nytt uttrykk. Det oppsto etterhvert en rekke forskjellige retninger som alle hadde til felles at de brøt med alle gamle uttrykksformer og eksperimenterte med å utvikle nye. Disse retningene samles under paraplybetegnelsen modernisme.

Tidligere stilepoker og retninger har alltid fornyet eller bygget videre på fortidens kunst. Modernismen, derimot, betegner et totalt brudd med alt fortidig, da den ønsker å finne uttrykk for noe som mennesker tidligere i historien ikke har følt eller opplevd. Bruddet med det tradisjonelle ga modernismen mye oppmerksomhet og skapte ofte debatt. Den provoserte. Kunstens oppgave var ikke å bekrefte det man allerede visste, men å utfordre. Dette kunne jo være både krevende og ubehagelig. Derfor har modernismen, naturlig nok, sjelden vært populær. Det store publikum har alltid foretrukket de tradisjonelle uttrykksformene. I vår egen tid har likevel det modernistiske blitt vanligere og i mye større grad akseptert, selv om det ennå kan oppstå heftige debatter.

Postmodernismen oppsto i siste del av 1900-tallet, og denne retningen er grenseoverskridende, som blander moderne og tradisjonelt, nytt og gammelt, seriøst og populært. Den har imidlertidig et viktig likhetstrekk med modernismen, nemlig trangen til å eksperimentere.

Spillefilm

En film er visuell. Man ser en historie utspille seg på skjermen. Slik forteller en film en historie. Man ser alt som skjer, i motsetning til i en bok hvor man lager bilder inne i sitt eget hode. I filmen Trainspotting ble det tatt i bruk litt uortodokse virkemidler, som for eksempel da en tok dop og falt gjennom gulvet. Virkemiddelet ble brukt for å illustrere effekten av dopinjeksjonen. Da han så ble trillet inn på sykehuset ble det filmet fra hans synsvinkel, altså så vi alt på skeive. Ellers la jeg veldig godt merke til musikken. Stemningen ble veldig spesiell.

Filmfortellinger sier ikke så mye om hva folk tenker direkte, slik som i en bok hvor man kan lese hva folk tenker. I en film ser man alt på utsiden, slik som i virkeligheten. Vi kan jo ikke lese folks tanker til vanlig, kun se hva de foretar seg, hvordan de reagerer og hva de sier. Konflikter er ofte også tydeligere i en film enn i en bok. Både bøker og filmer skal underholde, men det virker som om dette legges mer vekt på i filmer. Derfor kommer ofte konfliktdelen tydeligere frem. Filmen skal jo handle om noe, underholde, få publikum til å følge med.

Her er linken til filmklippet fra Trainspotting -

http://youtu.be/zgCprJPSlpA