Norsk språkhistorie på 1800-tallet

Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging

Språket var en viktig kampsak i Norge på 1800-tallet fordi de intellektuelle i Europa på denne tiden mente at språket var det fremste kjennemerket på en nasjon. Språk spiller ofte en viktig rolle i etableringen av den nasjonale identiteten. Skulle skriftspråket i Norge bygge på det nedarvede danske skriftspråket, som også var basis for det norsk-danske overklasse-talemålet, eller skulle det bygge på talemålet til majoriteten av det norske folket?

Hvordan romantikken som åndsretning både var utgangspunkt og drivkraft for den norske språkdebatten på 1800-tallet

Det var folket og folkekulturen som var kjernen i nasjonen, ikke overklassen. Denne tanken hadde sine røtter i Tyskland, og fikk etter hvert navnet nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken fikk avgjørende innvirkning på hele det norske kulturlivet i tiårene etter 1814. 

Morsmålet sine "bestefedre" og språksynet de sto for

I 1830-årene kom språket for første gang på dagsordenen som et nasjonalt problem i Norge. En av dem som utløste ordskiftet var dikteren Henrik Wergeland. Han byttet ut danske ord med norske. Den skarpeste kritikken mot denne praksisen kom fra historikeren Peter Andreas Munch, som mente at det ikke ville føre til noe godt å blande norske elementer inn i dansken. Derimot tenkte han seg en helt annen vei for å skape et nytt skriftspråk - å basere et nytt skriftspråk på en enkelt og ren dialekt, og med en skrivemåte som tydelig kunne vise slektskapet med norrønt. Men han tenkte ikke at et slikt nyskapt skriftspråk skulle ta over som det eneste skriftspråket i Norge. Både han og flere andre mente at dansken representerte kulturen og framgangen, og at et bondemål, samme hvor rent det måtte være, ikke kunne fylle alle de funksjonene skriftspråket skulle ha i et moderne samfunn. 

Asbjørnsens og Moes eventyrfortellinger og hvilken betydning disse fikk for utviklingen av det norske bokmålet

I 1841 kom det første heftet av Norske folkeeventyr fra Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) og Jørgen Moe (1813-1882). De satte Wergelands program for fornorsking av det danske skriftspråket ut i praksis, og ettertiden har hatt stor sans for dette. Mange mener at språket i deres eventyrfortellinger har hatt mest å si for den senere utviklingen av det norske bokmålet. 

Knud Knudsen (1812-1895) og Ivar Aasen (1813-1896)

Knud Knudsen kom fra bondestanden, og er, i likhet med Ivar Aasen (1813-1896), mest kjent for sin innsats med å skape et eget norsk skriftspråk, forskjellig fra dansk. Han kjempet hardt for den såkalte fornorskingen av det danske skriftspråket. Verken han eller Aasen ville holde på dansken, men veien til et eget norsk skriftspråk var de uenige om. Knudsen ville reformere dansken, slik Wergeland så smått hadde begynt på i 1830-årene. Aasen, derimot, tok steget fullt ut og laget et helt nytt skriftspråk, slik Munch tidligere hadde vært inne på at noen burde gjøre. Aasen ble altså mannen som realiserte drømmen om et eget norsk skriftspråk som bygget på dialektene. Dette skriftspråket kjenner vi i dag som nynorsk.


"Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej"

"Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej" var Knud Knudsens slagord. Med dette mente han nok at det å konstruere et helt nytt skriftspråk var en altfor brå og rask utvikling. Språket burde endres gradvis, ved å fornorske det skriftspråket man hadde hatt i flere hundre år, nemlig dansk.


Rettskrivingsmøtet i Stockholm (1869)

Rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869 var høydepunktet i den språklige skandinavismen. Både Knudsen og Ibsen var norske representanter. Hensikten var å minske avstanden mellom de to daværende skandinaviske skriftspråkene dansk og svensk. På møtet ble flere reformer, som senere har blitt gjennomført i alle de skandinaviske språkene, fremlagt. Dette var ting som latinske bokstaver istedenfor gotiske, og innføringen av bokstaven å istedenfor aa. Ibsen brukte, i sine senere verk, denne skandinaviske rettskrivingen.


Jamstillingsvedtaket (1885)

Jamstillingsvedtaket var et vedtak fra Stortinget som i 1885 gjorde landsmålet offisielt likestilt med norsk-dansken. Norge fikk dermed to offisielle skriftspråk.

I 1878 ble det vedtatt at "undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog". Dette innebar at lærerne ikke skulle lære elevene enten riksmål eller bokmål, men elevenes egne dialekter og språk. Dette ble sett på som pedagogisk riktig, da avstanden mellom de ulike dialektene stor, og man ønsket at elevene skulle få smake på det lokale språket.

Bildet er hentet fra: http://www.ttu.no/norsk-flagg.4641833.html