"Tilbake til naturen!" er det mest kjente sitatet som er tillagt filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han levde på 1700 - tallet, og var en samfunnskritiker som fikk stor innflytelse både i sin egen samtid og i ettertiden. Det Rousseau la i dette kjente sitatet var at den beste tilværelsen var en naturtilstand som menneskene hadde forlatt. Han påsto at vitenskap og kultur, hele den moderne sivilisasjonen, førte til at menneskene levde et kunstig liv, preget av materialisme og egoisme.
Moderne og antimoderne
De nye ideene fra 1700 - tallet var på den tiden grensesprengende, og det var da det moderne prosjektet ble utformet. Det var i midlertidig også en annen tendens på 1700-tallet, følsomhet, som dreide mot det enkle, naturlige og det indre i mennesket. Denne tendensen var antimoderne, og pekte fram mot den store bølgen som skyllet over Europa mot slutten av 1700-tallet; romantikken.
La oss ta Rousseau som eksempel, en mann med både moderne og antimoderne ideer. Hans negative syn på vitenskap og framgang for sivilisasjonen var høyst antimoderne. Han hadde også et høyst tradisjonelt, altså antimoderne, syn på kjønnsrollene, da han var av den oppfatning at kvinner skulle innrettes med tanke på menn. Kvinner skulle behage menn, ta vare på dem, og de trengte ikke samme utdannelse. Alt kvinner trengte å lære var håndarbeid, alt de behøvde å lese var enkle kjærlighetsromaner, og ellers skulle de oppdras til å være lydige, milde, tålmodige og yndige.
Rousseau var for et samfunn der alle individuelle hensyn måtte vike for felleskapet, eller allmennviljen, men denne allmennviljen skulle også sikre alle individer frihet. Folket skulle ha rett til å avsette styringsorganene i samfunnet dersom disse ikke respekterte dette. Det at folkeviljen skal ha mest makt kalles folkesuverenitetsprinsippet, og moderne grunnlover, inkludert vår egen, bygger på dette prinsippet. Dette var alså en høyst moderne idé hos Rousseau.
I romantikken ble interessen vendt mot enkeltindivider heller enn samfunn, mot natur heller enn sivilisasjon, mot fortid heller en framtid, og mot ideer og det religiøse heller enn den materielle verden.
Henrik Wergeland var Norges mest betydelige dikter under den romantiske perioden. Han kjempet for religionsfrihet og toleranse, blant annet ville han ha paragrafen som nektet jødene adgang til riket, fjernet. Dette var veldig i opplysningstidens ånd. Wergeland var en del av den radikale romantikken, en retning som var inspirert av den franske revolusjonen, og som ønsket frigjøring for både mennesker og nasjoner. Han fungerte også som en folkeopplyser, og kjempet for å få opprettet folkebibiloteker. Sine egne opplysningstidsskrifter gav han ut beregnet på husmenn, bønder og arbeidere. Diktet Dovenskap i Regnvær ble skrevet "for arbeiderklassen", og kanskje var Wergeland den første som tok i bruk begrepet arbeiderklasse. Dette er tendenser som hører hjemme i det moderne prosjektet.
